I 1966 fikk vi servert definisjonene på “irreversibelt koma” og “hjernedød” av the Ad Hoc Comitee of the Harvard Medical School to Examine the Definition of Brain Death. Praksisen spredte seg sakte men sikkert til flere land, og er nå akseptert stort sett over alt. Men er man egentlig død når man er hjernedød?

å dø, døde, dødd (norr deyja, besl med død)
1 slutte å leve
2 slutte å være til, ta slutt

For meg ser det ut som å dø defineres av å leve. For å dø må du ha levd, og du må ikke nå leve lenger eller ha muligheten til å leve senere. Har du ikke definert hva å leve er, vet du ikke hva død er heller

å leve, levde, levd (norr lifa)
1 ha liv, være til, eksistere
2 livnære, livberge seg
3 være i en viss tilstand el. på et visst sted, ha det på en viss måte
4 stelle seg, oppføre seg
5 være aktuell, bli stående, vare

Her har jeg stilt to betydninger av å leve i kursiv. Nummer en tilsvarer for meg det jeg snakker om når jeg sier “er det liv på mars?”, mens nummer tre tilsvarer det jeg mener når jeg sier “hva slags liv er det der, da?”. Her går forøvrig vanligvis kløften mellom de som er for eller mot abort, for eller mot stamcelleforskning og for eller mot avlivning av mennesker i vedvarende vegetativ tilstand. Jeg skriver vanligvis fordi man kan være mot abort samtidig som man tillater de to andre, eller for de to første mens man er mot den siste, eller flere slike kombinasjoner. Mitt poeng i denne bloggsaken er at de som benytter seg av tolkning 1 av “å leve” i abort- og stamcellesaken vanligvis ikke benytter seg av samme tolkning av “å leve” når de definerer mennesker som hjernedøde.

Når du er hjernedød er hele hjernen din død. Man kan ikke tenke, være i en viss tilstand, ha det på en viss måte eller gjøre noe av det jeg personlig mener med å være meg, å leve. Ikke kan man puste for egen maskin heller, så uten en respirator vil man ganske snart heller ikke leve etter definisjon nummer en. Og det er greit for alle.

Problemet oppstår når bare hjernebarken og storehjernen er død. Da er det heller ingen bak rattet, ingen jeg til stede, men man kan puste selv. Øynene kan til og med følge gjenstander fordi dette er rene reflekser. Men det finnes ikke noen person der inne, det dreier seg bare om en kropp. Det var dette som var problemet i Terry Schiavo-saken i 2005. Kroppen til Terry kunne holdes i live lenge bare den fikk mat, ettersom den pustet selv. Personen Terry var dessverre ikke til stede lenger. Terry var ikke hjernedød etter definisjonen og kunne derfor ikke avlives, men saken gikk helt opp til amerikansk høyesterett uten at dommerne nektet ektemannen å ta ut slangen slik at Terrys kropp kunne dø. Her tolket en side “å leve” som “ha liv, være til, eksistere”, mens den andre tolket det som å “være i en viss tilstand” eller å “ha det på en viss måte”. For den ene parten var hun fortsatt i live, mens for den andre var hun død.

Hva har alt dette med de som er definert hjernedøde å gjøre? Jo, jeg mener at de som hevder stamceller, fostre og mennesker i vedvarende vegetativ tilstand er levende, ikke samtidig kan hevde at hjernedøde mennesker er døde. Et regjerende prinsipp innenfor medisinsk etikk er at man kan trekke tilbake behandling om den er nytteløs eller ikke gjør noen nytte. For å klare det må legene vurdere pasientens livskvalitet for å si om han eller hun har nytte av behandlingen, en lignende vurdering er ironisk nok tabu når det kommer til stamceller eller fostre. Det største problemet er likevel organtransplantasjoner, og da spesielt hjertetransplantasjoner.

Når et hjerte transplanteres vurderer vi at eieren ikke har bruk for det lenger, slik at vi kan gi hjertet til noen som har bruk for det. Vi stanser hjertet til eieren (vi dreper ham etter definisjon 1 av “å leve”, vi trekker ikke tilbake behandling) og setter det inn i brystkassen til mottakeren. For meg er “å leve” bestemt av definisjon nummer tre, så for meg er dette uproblematisk. Dersom “å leve” for deg - i abortsaken, i stamcellesaken og i Terry Schiavo-saken - er definert som å “ha liv, være til, eksistere”, kan jeg ikke se hvordan du kan være konsekvent og samtidig godta noe så utilitaristisk som at vi dreper tusener av mennesker hvert år bare for å redde like mange.